Geiir

Ja. Nå har alle frister gått og jeg har enda ikke bestemt meg. Jeg har nå gått fire år på videregående (nesten tre år på musikk og nå ett år på allmennfag) og jeg vet enda ikke hvor ting skal gå på videregående. Jeg hadde et stort ønske om å bli ingeniør, men etter hvert som man vokser så lærer man seg mye om seg selv. Per dags dato vet jeg at jeg ikke på noen måte er klar for å gå inn på en høyskole. Jeg så lei av skole som det er mulig å være. Jeg har enda ikke fullført da jeg mangler valgfag. Tanken er at jeg skal begynne til neste semester med matte R1 og R2 + Fysikk 1 og 2. Dette er jo vanskelige fag, men det er noe jeg trenger for å komme inn på ingeniørutdanning.  Nå har jeg begynt å sjekke muligheter for mer praktiske linjer ? og jeg endte opp med elektriker.

Jeg har vært i snakk med faren til Sandra som er elektriker og har jobbet som det i mange år. Han har mye erfaring og gav meg mange gode råd og tips. Dette gjorde meg bare enda mer sikker på mitt valg, og jeg har søkt voksenopplæring her i Bodø. Men der har vi bare ett problem. Bodø voksenopplæring venter til de har en full klasse før de tar inn folk. Altså jeg kan måtte vente i både tre og fem år før jeg får plass ? noe jeg ikke har tenkt til i hvert fall. Derfor ringte jeg til Oslo voksenopplæring og snakket med en rådgiver. Jeg skal melde flytting dit og søke meg inn der.

Nå kommer en liten teoridel om dette med skole. Fra man går ut av ungdomsskolen har man 5 år på seg til å bruke de 3 årene med elevrett man har. Uten elevrett har man ikke krav på å få gå på videregående ? altså man er ikke garantert en skoleplass. Dette gjør at man kommer sist i køen ved inntak. Jeg som har brukt tre år på musikk sliter altså stort, så å starte på noe nytt kurs nå går ikke. Jeg vurderte elektro ? men endte på tanken med at jeg som er 20 år ikke kan gå i en klasse med 16-åringer, slikt går bare ikke. Derfor er jeg nå havnet i et svart hull. Jeg er der ingen kan se. Voksenopplæringen sier at man ikke har krav til opplæring med mindre man er fylt 25 år og ikke har fullført videregående. Det staten altså sier er følgende; når du har begynt på et videregående utdanningsprogram så skal du fullføre dette. Etter endt utdanning skal du begynne som lærling eller gå videre inn på høyskole. Andre valg finnes ikke. Jeg som sluttet på musikklinjen av litt diverse grunner ble plutselig en som ingen bryr seg om. Staten gir faen, lånekassen gir faen og skolene gir faen. Ingen andre enn kjæresten min, vennene mine og familien min bryr seg. Dette er ting som den vanlige mannen i gata ikke ser eller vet om. Derfor skriver jeg dette her på bloggen min i tillegg til å snakke mye rundt ellers.

Det staten nå sier er egentlig følgende; når jeg har valgt å slutte i et utdanningsløp så har jeg bare meg selv å takke. Jeg valgte feil når jeg var 16 år og da er alt min feil. Vel. De sier jo at man ikke blir voksen før man er 18 år. Men allikevel betaler man voksenbillett her og der hos staten etter man har fylt 16. så man ble kanskje voksen da allikevel? Alkohol og tobakk derimot er jo selvfølgelig kun tillatt for voksne, noe man ble når man ble 16? Kun jeg som ser det merkelige i disse lovene og reglene?

Hvorfor har det seg sånn at jeg som valgte feil nå kanskje må vente til jeg er 25 år gammel før jeg får utdanning!? Har du gått fire år på videregående, du finner ut at du har valgt feil, du trives ikke med det du gjør og er deppa, så du slutter. Du vil heller begynne på et yrkesforberedende program, men å starte i en klasse med 16-åringer er nesten umulig når man selv er blitt voksen. Man blir fort utfryst og mobbet, dessverre. Akkurat her finnes det faktisk INGEN ANNEN MULIGHET for å utdanne seg uten å måtte gå innom den videregående skolen. ?Hva faen?? tenkte jeg når jeg fant ut av dette. Mener dere virkelig at jeg nå skal utsette livet mitt i fem år, kun fordi jeg gjorde et par dumme valg som ungdom? Jeg valgte feil linje og ender nå opp med å bli sett på som en taper og en svekling. Dette er rett og slett patetisk.

Jeg begynte ikke å tenke over dette før jeg innså at alt fraværet mitt må jo ha en grunn. Jeg merker jo at jeg mangler inspirasjon og motivasjon til å stå opp om morgenen. Jeg har rett og slett bare ikke lyst. Og hvordan skal jeg kunne ha det når alle jobber mot meg? Jeg får på en linje jeg hater, jeg trives ikke og har mest lyst til å bare legge meg ned å dø slik situasjonen er i dag. Skal jeg utdanne meg må jeg faktisk nå flytte til Oslo, og der må jeg bare satse på å få skoleplass ? jeg er jo ikke 25 år enda, så jeg har ikke krav på plass. Sandra vil bli igjen i Bodø, noe jeg også synes er en god ide for hennes del. Hun trives kjempegodt i klassen sin og har alle venner og all familie i området. Aldri om jeg ville ha dratt henne med meg til Oslo, det hadde kun vært ren egoisme.